På senteret bur borna i èin, to, opp til tre månader. På denne tida skal dei kanskje gjennom fleire operasjonar og dei skal få ytterlegare behandling og trening. Her lever dei sitt liv – 15, på det meste opp til 25 om gongen. Dei får godt stell frå omsorgspersonar og oppfylgjing av fagfolk.
For at dei ikkje skal gå glipp av for mykje skulegang er det skule på senteret, såkalla catch-up-class. Skuledagen byrjar 9 og varer til 17, med ein lang lunsjpause på midten. Ein lærar på senteret skal legge til rette for opplæring i tråd med det klassetrinnet den einskilde ville gått på. Når dei kjem attende til sin skule byrjar dei att der dei var når dei kom til senteret. Mange av desse borna har på grunn av sin funksjonshemming heller ikkje fått skulegang sjølv om dei er over skulealder.
Når dei er attende på skulen sin vil dei fortsatt ei stund bli fulgt med besøk frå senteret for å sikre at alt går bra.
På skulen er tanken å konsentrere opplæringa omkring det grunnleggande innan skriving, lesing, rekning og engelsk. I tillegg er det fokus på psykososial trening som i stor grad omhandlar styrking av sjølvkjensle, sjølvtillit, samhandling og sosiale ferdigheter generelt. Desse borna treng folk rundt seg som viser dei tillit og at dei er likeverdige med andre trass i funksjonshemminga.
På formiddagen er det stort sett teoretisk undervisning og etter lunsj ofte gruppesamtalar, forskjellige uteaktivitetar, formingsaktivitetar el.a.
Det er ikkje lett å oppretthalde høg effektiviteten heile tida. Nokre blir fort slitne, andre har vanskar med konsentrasjonen, atter andre krev svært mykje individuell oppfylgjing. Håpet at dei ikkje berre skal halde seg på det nivået dei var før dei kom, men ha eit fortrinn når dei endeleg er på sin lokale skule.
Foreldrene til borna seier at dei merkar stor forskjell på borna sin motivasjon for skule og læring når dei kjem attende frå senteret og då er trass alt noko av det viktigaste oppfylt i forhold til det skuletilbodet senteret skal gje borna.
Johannes og Idar 